Vi burde egentlig ikke skrive mer blogginnlegg siden ingen kommenterer...

...men vi gjør det likevel!

Nå har vi ankommet siste destinasjon Hong Kong: "Live it, Love it!". Vi må vel innrømme at "love it"-delen av slagordet kom først etter et halvt døgn i byen. Ankomsten begynte bra: vi fikk bagasjen, tok ut penger, fant en buss til byen og kom oss av på riktig sted. Advarsel! Sterke beskrivelser! Aldergrense: 15år. NB! Kursiv skrift bør leses med mørk og hes stemme.

Det er kveld. Det er mørkt. Vi er i Hong Kong, Asias svar på New York City. Rundt oss kjører det busser så store som fjell, bygningene skraper himmelen, på fortauene myldrer det av folk av ulike nasjonaliteter. Ingen ser oss, ingen enser oss, unntatt mannfolkene med et visittkort i hånda og et intenst blikk. De stormer mot oss, en etter en, stirrer på oss og roper på gebrokkent engelsk: "Guesthouse, guesthouse, very cheap!". Vi ser i bakken og går fort forbi, men hvor skal vi gå?? Plutselig kommer det en dame mot oss. Damer er vel ikke farlige, tenker vi, damer vil oss vel ikke vondt. Så feil kan man ta. Vi følger henne opp i 3.etasje. Vi går ut heisdøra og blir forskrekket av lukta som strømmer mot oss; urin, avføring, kloakk, røyk og svette. Vi ser skeptisk på hverandre, men går videre. Hun setter nøkkelen i låsen, vrir om, og åpner døra. Vi hopper til. Synet som møter oss kan vanskelig beskrives, men vi prøver likevel. Et rom på størrelse med et kott, to fengselssenger, og toalettet med bare et dusjforheng foran. Det er skittent og den samme lukta som i gangen møter oss også her. Dette kunne nok ikke engang musene overlevd. "No, no, no!", sier vi, mens en narkoman går forbi, og vi ser døden i hvitøyet. Vi snur, er desperate, prøver å ta heisen, trykker på knappen om og om igjen, den kommer ikke, "Er det trapp her??", ja, den er skummel, vi vil ikke, hva skal vi gjøre, men så kommer heldigvis heisen. Vi kommer oss ut av bygget og puster lettet ut, og vi går videre.

"Guesthouse, guesthouse, very cheap!". Tør vi ta sjansen en gang til? Har vi noe valg, vi kan ikke sove på gaten! Vi følger etter mannen og stiller oss i kø foran heisen. Mens vi venter kommer en inder, en til, en til, en til og til slutt er vi omringet av menn som stirrer på oss som kjøttstykker. Er de bare nysgjerrige, er de snille, er de farlige, vi vet ikke, de snakker ikke, de bare stirrer. Heisdørene åpnes, en etter en går de inn i heisen, og Eli skriker: "NO! NO! I won't go in there!". Anita puster lettet ut, hun vil heller ikke inn. Vi springer ut på gaten og er igjen trygge. For å gjøre en lang historie kort, kommer det en veldig hyggelig dame (som også har studert religion!) bort til oss. Hun hjelper oss å finne et veldig greit hotell for natta.

Mens vi ligger på rommet finner Eli ut at hun skal finne ut hvor branntrappa i bygget er, men da hun kommer inn igjen glemmer hun å låse døra. Telefonen ringer sekunder senere, og vi skvetter til! Eli løfter forsiktig opp røret, "Hello?". En stemme svarer "Lock the door please!". Eli sier "O.K., yes...". "Dobbel lock the door!". Stemmen i den andre enden forsvinner brått. Vi føler oss trygge ved at resepsjonen vet at ingen kan komme inn på rommet og sovner fort der vi ligger tett sammen, rumpe mot rumpe, i den lille senga med dobbeldyne.

Ny dag, nye muligheter. Og vi vil finne en billigere plass å bo; vi er tross alt Backpackere! Vi tar på oss sekkene, går på leting, går på internett, ringer til ymse kinesere, har kontakt med far til Eli, men lykkes ikke i å finne husrom. Etter mange diskusjoner, tanker og følelsevekslinger, bestemmer vi oss. Vi går tilbake til rottehullet fra kvelden før aka. Chungking Mansion. En bygning der hostel og guesthouser ligger tett i tett oppover i en høy blokk. En bygning der vi forløpig har sett få turister, men mange utlendinger og under en promille er kvinner. Vi har ingenting imot disse mennene, men vi liker ikke måten de stirrer på, eller måten de snakker til oss på, eksempelvis: "Hi, Baby!", "Want a sex massage?", "This is my wife.", mens han peker på Eli og smiler lurt til Anita.

Vi vandrer med tunge sekker og sjekker ut etasje etter etasje. Til slutt bestemmer vi oss for Hollywood Four Seasons, drevet av tre indiske mannfolk. Ikke la dere lure av navnet, dette er nok ikke den originale Four Seasons, men det er reint, og mennene virker snille. Vi merker allikevel prisforskjell ift. andre steder vi har bodd. Her betaler vi ca. 300kroner per natt, mens vi for et hotell i Ho Chi Minh betalte 60kroner... Sånn er det å leve i storbyen.



Forløpig har vi ikke sett så mye av byen, men vi har god tid. Planene for dagene framover er: shopping, privat guiding av Mr. Luk og Sam, Macau, Peak, skyskrapere, Soho, fornøyelsespark også videre... For å berolige dere sarte sjeler der hjemme, så flytter vi herfra på fredag. Da unner vi oss en firestjernes hotell, som en fin avslutning på turen!

Mulig det dukker opp et innlegg før turens slutt!

Hong Kong - Live it, Love it