Hang loose, be free, come to Bali!

Et innlegg før vi forlater Bali og reiser til Perhentian – en øy med bare to datamaskiner. Vi kan derfor se for oss at det blir lite blogging de neste to-tre ukene.

Siste dag i Ubud bestod av shaking – ja dere hørte riktig; shaking. Diskotek tenker dere kanskje...milkshake...bootyshake.....Neida, vi snakker om Ratu Bagus' velkjente shaking i det nyreligiøse miljøet. Vi går opp noen trappetrinn og gjennom en dør. Synet som møter oss får noen av studentene til å snu for å skjule latteren. Andre blir stående å måpe. Etter å ha summet oss litt går vi sakte inn i rommet. På gulvet står menn og kvinner i alle slags farger og fasonger. De shaker. De shaker masse. Noen spenner alle muskler. Noen ler høyt. Veldig høyt. Noen stønner. De lar alt på kroppen riste. Noen blir fjerne i blikket. Noen fokuserer på bilder av Ratu Bagus. De svetter. Noen smiler. Noen er alvorlige. Noen får latterkrampe og legger seg på gulvet. Noen tar en pause i ristinga for å spytte i ei bøtte. Dette er shaking, og vi ble plutselig en del av dette fenomenet.

Vanskelig å forstå? Ja, det synes vi også, men vi kan prøve å forklare. Ratu Bagus er en mann her i Bali som har startet sin egen religion – innen hinduismen. Essensen i religionen er shaking/risting og det å slippe latteren løs. Vi skal være glade. Shakinga kan vi se på som en form for meditasjon. Ved å fokusere på bildet av Ratu Bagus, en hinduistisk gud eller et speil mens du rister blir du fylt av en energi. Til slutt er det ikke du selv som rister, men energien gjør det for deg. Merkelige greier, men veldig interessant å se hvordan folk kan leve seg inn i noe som for oss virker meget absurd. Vi fikk selv være med på shakinga. Selveste Ratu Bagus tok Anita på ryggen, og satset vel på å overføre noe energi til henne. Hun ristet for harde livet for å glede guruen, men inni seg brukte hun mer energi på å holde seg alvorlig og ikke begynne å le av hele greia. Dere trenger nok ikke bekymre dere for at verken Eli eller Anita blir igjen på Bali for å fortsette shakinga, men morsomt var det.

På tirsdag reiste vi med buss til Kuta. Noen av studentene måtte være igjen i Ubud pga veldig dårlige mager. Har vært mye legebesøk i det siste. Heldigvis har vi to sluppet nokså billig unna...foreløpig!

Her i Kuta er det veldig annerledes enn de andre plassene vi har vært på. En typisk turist- og surfeplass. Mye mas, men mye å oppleve. Har ikke hatt noen forelesninger denne uka, så vi har fått litt feriefølelse. Blir nok tungt å starte med forelesninger igjen på Perhentian. «Ferien» i Kuta startet med fengselsbesøk. Vi fikk snakke med fem gutter som hadde banket en politimann som hadde drept kameraten deres. Heftige greier! Fikk ellers se en kjent narkotikaliga som smugler narkotika fra Bali til Australia. Noen av dem har fått dødsstraffen. Det var veldig interessant å se og høre hvordan de innsatte hadde det. Veldig annerledes enn i Norge. Har også vært på skolebesøk der vi og fire andre hadde undervisning for 14 åringer. De fikk lære om forskjeller mellom Norge og Bali, vi hadde tegnekonkurranse, en-to-tre-rødt lys og snakket med dem sånn at de fikk øve på engelsken sin.

Høydepunktet i Kuta – det synes ihvertfall Anita (kan ikke spørre Eli for hun er oppslukt i en bok for øyeblikket) – var surfekurset vi var på. Fire av oss studenter, et kinesisk par, ei jente fra Australia og tre kjekke instruktører. Anita hadde et lite forsprang siden hun hadde prøvd surfing før, og hun fikk det enda bedre til denne gangen. Hun har veldig lyst å prøve å surfe senere også. Ble allikevel en del knall og fall på oss begge to, men ingenting å si på innsatsen.



På lørdag hadde vi en offisiell avskjed med kompendiumene som vi er ferdige med. Vi samlet oss på stranda og lagde bål av kompendiumene mens vi danset rundt. Kvelden endte opp på et stort diskotek der vi danset svetten av oss.



Til tross for veldig kjekke opplevelser her i Kuta er vi allikevel klar til å reise videre til litt roligere omgivelser. På Perhentian får også Anita besøk av Ole, og det er jo enda en grunn til å glede seg til å reise fra Kuta. Vi sliter litt med bagasjevekta på grunn av mye shopping i det siste, men satser på at de ikke er så strenge på flyplassen.

Da snakkes vi om tre uker folkens! Kommer forresten til å ha det samme telefonnummeret som vi hadde i Langkawi og Penang. Blir billigere å ringe nå, så dere heldige utvalgte hører nok snart fra oss på telefon.

Rafting

Vi kjenner presset!! Til å skrive altså... Bare en liten oppdatering fra sør-øst! Stemningen er fortsatt på topp, været er fortsatt varmt og regnfullt og formen er forholdvis bra! Denne søndagen har vi raftet! Eli for første gang, Anita for tredje gang. Selv om vi begge var litt skeptiske, gikk det over all forventning!! Det var assume!!! Superbåtteamet var Eli, Anita, Anita og Cecilie! Og for et lag: vinnerspirit til tusen deranne!!! Ingen ble skada (unntatt Eli som brakk en negl... haha...) og ingen datt ut av båten!

Skulle egentlig få inn et superduperkult bilde her!! Men. Nettet er supersuperduper seint... Så det må bli en annen gang...

I morgen skal vi besøke en nyreligiøs retning, i tillegg til å se det største tempelet her på øya. Flere av våre medstudenter ligger syke, noe som er litt skummelt, men det går nok fort over, får vi håpe!:)

Fra Thaipusam med kroker til eksamen i Paradis

Nå er det lenge siden vi har skrevet på bloggen vår; og vi beklager på det sterkeste!! Kritikken har strømmet inn fra alle kanter, noe som tyder på at våre skriverier er veldig populære:) Dette setter vi stor pris på. Og vi tar selvfølgelig selvkritikk, så vi skal bli flinkere til å oppdatere dere der hjemme.

Det dere har gått glipp av er ca to uker i Penang, Malaysia. Her bodde vi på et fint hotell med nitten etasjer, svømmebasseng og god frokost. Vi endte opp på et firemannsrom, noe som fungerte greit til tross for mindre badtid og privatliv. Dagene besto stort sett av forelesning, skive med nutella til lunsj, eksamenslesing på rommet eller ved bassenget og middag på kvelden. Temperaturen var ikke å klage på, eller...? Vi svettet og svettet, og måtte bade i bassenget hver gang navlen var fullt til randen av svette! Herlig...

Ellers var vi på mange utflukter til templer og en katolsk kirke. I to hinduistiske templer fikk vi delta i puja, som er en slags tilbedelse og ofring til gudene. Noe av det som er kjekt innen hinduisme er at hinduene er åpne for at også vi får delta i deres ritualer. Høydepunktene i Penang topper hverandre en etter en. Det begynte med en skikkelig togafest med beat for beat og god stemning, hvor forelesning dagen derpå ble holdt i bassenget. Videre var vi på Bollywood-kino der vi så en tamilsk film uten engelsk tekst, som varte i tre timer. Etter hver time var det en pause der filmrullen måtte skiftes, og den ene gangen kom den feil vei... jaja. Handlingen var lett og vi levde oss godt inn i filmen, sammen med resten av tamilene som satt i salen! I tillegg rikket vi godt når den indiske musikken og dansen satte i gang.



Det absolutte høydepunktet var den to lange hinduistiske Thaipusam feiringen. Denne festivalen er til ære for guden Murugan, og hinduer fra hele Asia kommer for å delta i feiringen. Hovedelementet første dagen var den store sølvvognen som ble dratt av to okser, fra byen til tempelet i Water Falls. Dette tok hele dagen. På vogna sto mange menn og tok imot alle slags ofringer til guden. Lukten av søppel, mat, svette og røkelse fylte gatene, og stemningen var til å ta og føle på. Etter ofringen ble kokosnøtter brent og knust i bakken så melkespruten sto. Det mest fascinerende var likevel alle folkene som var i gatene, de fleste flott pyntet i indiske klær. Det var også mange kinesere som tok bilder av festivalen, men de sto også på rekke og rad og tok bilder av oss nordmenn. Vi var visst et eksotisk element i en ellers mørkhudet forsamling.

Festivalens andre dag reiste vi til en stadion hvor mange var samlet for å gjøre seg klar til årets parade fra byen til Water Falls (ca.8km). Det første vi kjente var den intense lukten av røkelse, en lukt vi gikk og luktet på resten av dagen. Videre så vi en stor klynge med folk og hørte ropene: «Vel vel» om igjen og om igjen. Vi gikk bort og fikk se noen gutter som fikk stukket spyd fra det ene kinnet til det andre, som om det var den mest naturlige ting i verden. I øynene kunne vi se et hint av smerte, men resten av ansiktet var iskaldt. Vi gikk så videre og så på folk som fikk stukket spyd og kroker på seg; i rygg, mage, ansiktet og tungen (se bilder på facebook). Grunnen til at noen hinduer utsetter seg for dette er på grunn av løfter de gir til guden Murugan, i håp om at de i gjengjeld skal få et bedre liv. Når vi gikk rundt å så så mange ekstreme ting, ble vi til slutt så herdet at vi ikke la merke til at nabomannen sto med et spyd i kjeften... Vi fulgte særlig to kinesiske gutter som dro en vogn etter kroker i ryggen. I tillegg hadde de kroker på hele overkroppen og spyd i kinn og tunge. Det var som å gå med kong Harald i 17.mai toget, for det var nemlig ingen andre som overgikk disse to.

Etter noen timer med foreberedelse startet paraden. Vi slet med varmen, og kan bare forestille oss hvordan de barbeinte guttene med spyd og kroker hadde det. Underveis var det en del pauser rett foran ofringsplassene til gudene, hvor de spilte høy indisk musikk og ba oss jentene opp til (ganske frekk) dans. Rundt oss sto mange indere og smilte og tok bilder, igjen var vi kjendiser! Til slutt endte paraden opp på tempelet Water Falls, som ligger i fjellsiden. Her fikk vi se når spydene ble tatt ut, noe som i følge ansiktsuttrykkene var verre enn å få dem i. Vi fikk også se en av de få som hadde spikersko, det vil si at sko der du bokstavlig talt trår på spikrer for hvert steg du tar. Vi hørte bare skriking som kom nærmere og så et intens blikk av smerte, før Eli ropte ut: «Han har spikersko!». Han så faktisk helt psykotisk ut, eller i en slags trance. Vi håper for deres del at smerten var verdt det. I denne festivalen er det nemlig ikke smerten som er i fokus, men gleden.

Etter at vi hadde feiret Levi sine 52år, gikk turen videre til Bali, nærmere sagt Ubud. Reisen begynte veldig spennende allerede på flyplassen i Penang. Eli måtte som vanlig tisse og gikk på dametoalettet. Oppi et av doene var det noe som ikke hørte hjemme akkurat der... Eli, som den gode samaritan hun er, gikk bort til de AirAsia ansatte som satt ved gaten: «Excuse me, but there's a mouse in the toilet.» Ettersom de ikke var interessert i å hjelpe et lite, druknende vesen, måtte vi ta saken i egne hender. Da vi kom tilbake til doen, hadde noen i tillegg tisset på musa! Hva skulle vi gjøre??? Da kom det heldigvis en vaskedame som hadde en lang mopp til rådighet. Musa kom opp, og alle tre skrek i kor! Men fornøyd var vi... Og musa overlevde. Hurra!

Vi mellomlandet i Kuala Lumpur hvor vi satt i fem timer og leste til eksamen. Flyet til Bali tok ca. tre timer, hvor siste timen besto av rosa himmel, lyn og torden. Og ikke minst en hel del turbulens... Eli sov uvitende gjennom det meste, men våknet etterhvert, og så døden i hvitøyet. Kjekt å få vite at flyskrekken sitter så godt i når det er over ti flyvninger igjen...

Vel framme i regnfulle Ubud ble vi møtt med noen fantastiske bungalows i noe som må ligne på Edens hage. Også her er vi mange på rommet, nemlig fem, men det er fantastastisk, for det betyr at vi har fått den flotteste hytta. Nice! I tillegg får vi frokost på døra når vi selv ønsker det. Maten er super, byen er rett og slett vakker og folket er hyggelige. Nå er også første eksamen unnagjort. Den ble utført i Paradis med rennende bekker og sommerfugler som fløy forbi. Nå venter bare eksamensfest! Wooho... :)



ps! Det er dyrt å ringe fra Bali, så blir mest tekstmeldinger disse to ukene...