Vi burde egentlig ikke skrive mer blogginnlegg siden ingen kommenterer...

...men vi gjør det likevel!

Nå har vi ankommet siste destinasjon Hong Kong: "Live it, Love it!". Vi må vel innrømme at "love it"-delen av slagordet kom først etter et halvt døgn i byen. Ankomsten begynte bra: vi fikk bagasjen, tok ut penger, fant en buss til byen og kom oss av på riktig sted. Advarsel! Sterke beskrivelser! Aldergrense: 15år. NB! Kursiv skrift bør leses med mørk og hes stemme.

Det er kveld. Det er mørkt. Vi er i Hong Kong, Asias svar på New York City. Rundt oss kjører det busser så store som fjell, bygningene skraper himmelen, på fortauene myldrer det av folk av ulike nasjonaliteter. Ingen ser oss, ingen enser oss, unntatt mannfolkene med et visittkort i hånda og et intenst blikk. De stormer mot oss, en etter en, stirrer på oss og roper på gebrokkent engelsk: "Guesthouse, guesthouse, very cheap!". Vi ser i bakken og går fort forbi, men hvor skal vi gå?? Plutselig kommer det en dame mot oss. Damer er vel ikke farlige, tenker vi, damer vil oss vel ikke vondt. Så feil kan man ta. Vi følger henne opp i 3.etasje. Vi går ut heisdøra og blir forskrekket av lukta som strømmer mot oss; urin, avføring, kloakk, røyk og svette. Vi ser skeptisk på hverandre, men går videre. Hun setter nøkkelen i låsen, vrir om, og åpner døra. Vi hopper til. Synet som møter oss kan vanskelig beskrives, men vi prøver likevel. Et rom på størrelse med et kott, to fengselssenger, og toalettet med bare et dusjforheng foran. Det er skittent og den samme lukta som i gangen møter oss også her. Dette kunne nok ikke engang musene overlevd. "No, no, no!", sier vi, mens en narkoman går forbi, og vi ser døden i hvitøyet. Vi snur, er desperate, prøver å ta heisen, trykker på knappen om og om igjen, den kommer ikke, "Er det trapp her??", ja, den er skummel, vi vil ikke, hva skal vi gjøre, men så kommer heldigvis heisen. Vi kommer oss ut av bygget og puster lettet ut, og vi går videre.

"Guesthouse, guesthouse, very cheap!". Tør vi ta sjansen en gang til? Har vi noe valg, vi kan ikke sove på gaten! Vi følger etter mannen og stiller oss i kø foran heisen. Mens vi venter kommer en inder, en til, en til, en til og til slutt er vi omringet av menn som stirrer på oss som kjøttstykker. Er de bare nysgjerrige, er de snille, er de farlige, vi vet ikke, de snakker ikke, de bare stirrer. Heisdørene åpnes, en etter en går de inn i heisen, og Eli skriker: "NO! NO! I won't go in there!". Anita puster lettet ut, hun vil heller ikke inn. Vi springer ut på gaten og er igjen trygge. For å gjøre en lang historie kort, kommer det en veldig hyggelig dame (som også har studert religion!) bort til oss. Hun hjelper oss å finne et veldig greit hotell for natta.

Mens vi ligger på rommet finner Eli ut at hun skal finne ut hvor branntrappa i bygget er, men da hun kommer inn igjen glemmer hun å låse døra. Telefonen ringer sekunder senere, og vi skvetter til! Eli løfter forsiktig opp røret, "Hello?". En stemme svarer "Lock the door please!". Eli sier "O.K., yes...". "Dobbel lock the door!". Stemmen i den andre enden forsvinner brått. Vi føler oss trygge ved at resepsjonen vet at ingen kan komme inn på rommet og sovner fort der vi ligger tett sammen, rumpe mot rumpe, i den lille senga med dobbeldyne.

Ny dag, nye muligheter. Og vi vil finne en billigere plass å bo; vi er tross alt Backpackere! Vi tar på oss sekkene, går på leting, går på internett, ringer til ymse kinesere, har kontakt med far til Eli, men lykkes ikke i å finne husrom. Etter mange diskusjoner, tanker og følelsevekslinger, bestemmer vi oss. Vi går tilbake til rottehullet fra kvelden før aka. Chungking Mansion. En bygning der hostel og guesthouser ligger tett i tett oppover i en høy blokk. En bygning der vi forløpig har sett få turister, men mange utlendinger og under en promille er kvinner. Vi har ingenting imot disse mennene, men vi liker ikke måten de stirrer på, eller måten de snakker til oss på, eksempelvis: "Hi, Baby!", "Want a sex massage?", "This is my wife.", mens han peker på Eli og smiler lurt til Anita.

Vi vandrer med tunge sekker og sjekker ut etasje etter etasje. Til slutt bestemmer vi oss for Hollywood Four Seasons, drevet av tre indiske mannfolk. Ikke la dere lure av navnet, dette er nok ikke den originale Four Seasons, men det er reint, og mennene virker snille. Vi merker allikevel prisforskjell ift. andre steder vi har bodd. Her betaler vi ca. 300kroner per natt, mens vi for et hotell i Ho Chi Minh betalte 60kroner... Sånn er det å leve i storbyen.



Forløpig har vi ikke sett så mye av byen, men vi har god tid. Planene for dagene framover er: shopping, privat guiding av Mr. Luk og Sam, Macau, Peak, skyskrapere, Soho, fornøyelsespark også videre... For å berolige dere sarte sjeler der hjemme, så flytter vi herfra på fredag. Da unner vi oss en firestjernes hotell, som en fin avslutning på turen!

Mulig det dukker opp et innlegg før turens slutt!

Hong Kong - Live it, Love it

Good morning, Vietnam!!

Etter et døgn med reising var vi endelig framme i Vietnam, nærmere bestemt Ho Chi Minh (Saigon), det Anita lenge trodde at var hovedstaten i landet. Vi tok ut dong, kjøprte nytt simkort og prøvde å finne buss til sentrum. Det sistnevnte viste seg å være vanskelig, så vi takket ja når en taxisjåfør ville kjøre oss. Gjett om vi ble satt ut da han tok oss med til bilen, rettere sagt en hvit kasse med hjul. Ved nærmere ettersyn så vi også at sjåføren nok var godt over 70 år. Vi tok allikevel sjansen. Lite visste vi at trafikken i Ho Chi Minh er den verste vi har opplevd og vår sjåfør var den verste av de alle! Han kjørte som om han var alene i byen: tutet, bråstoppet og så bare rett fram... Til tross for at han skiftet fil hele tiden. Senere fant vi også ut at han lurte oss til å betale dobbelt så mye som er vanlig... Jaja, vi lærer av våre feil.

Det tok ikke lang tid før vi fant oss et koselig og sentralt hotell, der familien som drev hotellet bodde i resepsjonen. Det kostet ca. 36kroner per person for en natt. Den første utflukten i det nye landet, var til krigsmuseumet (Vietnamkrigen), men dette var lettere sagt enn gjort. For det første prøvde vi følge et lite detaljert kart. For det andre er trafikken i Vietnam helt vanvittig, så det tok lang tid å krysse alle gatene. Etter kanskje nærmere 30minutter med kartet i hånda, så vi nok letter forvirret ut. Men vietnamserne er veldig hjelpsomme, så vi kom oss til slutt fram. Etter et interessant besøk i krigsmuseumet valgte vi å leve bylivet til det fulleste og satte oss så på et utekafé for å se på livet.

Dagen etter reiste vi til turistbuss til Cu Chi tunnelene fra Vietnamkrigen. Her lærte vi mye om krigen, fikk se feller som ble brukt, fikk skyte med AK36 og fikk kravle i de små, varme og klaustrofobiske tunnelene. Guiden vår Mr.Bean som var veteran fra krigen hadde mange sprøe historier å komme med, og var spesielt opptatt av shit. Under krigen dreit soldatene overalt ifølge han.



Neste dag satte vi oss på sovebussen til sydenbyen Nha Trang. Etter 11timer var vi endelig framme. Her sjekket vi inn på et enda billigere hotell enn i Saigon, som lå ca. ti minutter fra stranda. Dagene her ble hovedsakelig tilbrakt på beachen. Vi fikk også vært en del med Cathrine, vår tidliger medstudent:) Vi var på byen en kveld og brukte en dag på Vinpearl, som er en stor fornøyelsespark på øya rett over Nha Trang. Der var det karuseller, spillehall, akvarium og badeland. Alle tingene var inkludert i prisen (100kr), i tillegg var det nesten ingen folk, så vi slapp å stå i kø! Den herligste parken vi noen gang har vært i! I Nha Trang fikk også Anita vite at hun har blitt tante igjen; en veldig kjekk nyhet:)

Nå sitter vi på et hotellrom i Hoian. Her kom vi fram kl.6.00 i morges etter en 11timers lang humpete busstur. "Det var helt forferdelig! Aldri igjen", sier Eli. Hoian er skredderlandsby nr.1 her i Vietnam, og vi har allerede bestilt oss noen klær. Blir spennende å se resultatet i morgen!!

All by ourselves...

Nå er livet annerledes... Veldig annerledes. Vi sitter alene på vårt rom, alene på vårt hotell, alene på Koh Samui. Siden sist innlegg har vi igjen opplevd mye. La oss starte i Bangkok.

Her ble vi got mottatt av et godt kjent krypdyr i Asia, nemlig kakerlakken. Dette skremte ikke disse reisevante jentene, ikke før kakerlakken plutselig forsvant, og vi ikke visste hvor hen. Vi fant senere ut at han bodde i avløpsrørett på badet vårt! I Bangkok fikk vi også minsket savnet etter norsk mat, for der hadde de nemlig et dansk hotell. Der hadde de norske kjøttkaker, svenske og danske kjøttboller, og skive med leverpostei. Dette hotellet ble godt utnyttet.

Vi hadde ikke så mye planlagt opplegg i hovedstaten, så mye av tiden ble brukt til shopping. Vi sendte en stooor pakke med klær hjem til Norge:) Kveldene brukte vi til å gå på kino, noe som er helt fantastisk godt når man er så lenge på tur! Det mest interessante med turen var da vi kjørte lenger enn langt til Tigertempelet. Fra dette besøket sitter vi igjen med blandete følelser: på den ene siden var det kjekt å ta bilde og klappe mange fine tigre, men på den andre siden har vi en del spørsmål. Var tigrene kraftig neddopet, satt de i burene hele dagen og var alt bare lagt til for å tjene penger?

Etter noen dager i Bangkok, reiste vi videre til øya Koh Tao. Eli fikk en dårlig start på oppholdet; hun hadde enda en gang pådratt seg loppebitt. Mange loppebitt. Anita fikk også loppebitt. To små prikker på albuen som ikke klødde. Livet er rettferdig. Starten på oppholdet ble ikke bedre da vi så hvor vi skulle tilbringe de neste ni nettene. Stikkordene er: brune vegger, fengselssenger, lukten av gammelt, bare vifte istedet for air-condition og tiss på lakenet. Noen skiftet hotell med det samme, men ikke back packerne Anita og Eli. De lever back packer-livet til det fulleste!Noe av det vi vil huske best fra Koh Tao er svettedråper. Etter en kald dusj (for vi hadde ikke varmtvann) på ettermiddagen begynte svetten å renne ca. to sekunder etterpå. Air-condiotion var savnet.

Etter å ha godtatt det varme, varme, varme rommet vi skulle bo på, sprang vi ned til stranda og kastet oss i sjøen for første gang på en måned! Digg! Ellers var Koh Tao en sjarmerende liten plass med gode restauranter og kjekke butikker. Plassen var preget av turister, back packere, festing, høy musikk, sackosekker på stranda og masse reklame for kommende fester. To av kveldene var vi også på baren Fishbowl, hvor det var livemusikk. For å si det sånn den første kvelden endte uti sjøen, med et laaangt nattbad! Digg! I tillegg til etterlengtet solslikking på stranda ble det også mange forelesninger og mye lesing til eksamen vi hadde 9.april.

Den ene kvelden var Anita på massasje. En opplevekse uten like. Ingenting av det massøren gjorde var i nærheten av komfortabelt. Hun masserte Anita med knær og albuer, sto på henne med hele kroppsvekta, knakk alle bein i kroppen, løftet henne, stakk fingrene nesten inn i rumphullet, slo henne og bøyde henne i retninger hun ikke trodde var mulig.


Påskeaften ble feiret med påskesanger, påskeposer fra vår hemmelige venn og fellesmiddag. Veldig annerledes enn påsken hjemme, men veldig koselig.

En annen dag var vi også på en sekstimers snorkletur. Samtlige var solbrente dagen etterpå.


Studiets siste forelesning ble holdt i solnedgang. En fin avslutning på Levis mange kloke ord. Fredag 9.april var studiet offisielt ferdig; Eli er nå ferdig utdannet lærer og Anita har mest sannsynlig hatt sin siste eksamen ever. Etter eksamen tok vi båten tilbake til Koh Samui. På kvelden hadde vi avslutningsmiddag med sanger, kåringer og taler. Som tradisjonen tro brant vi også kompendien på stranda. Utover kvelden ble det tid for å si farvel til mange av våre medstudenter, og vi skal være tøffe nok til å innrømme at vi var noen av de verste grinerne. Det er vemodig at dette studieeventyret er over. Det ble mange klemmer og tårer, og en litt tom følelse. Disse månedene får vi aldri igjen. Det er alltid vanskelig å avslutte et kapittel, men sannsynligvis har vi et nytt spennende kapittel i vente. Vi er nå all alone og skal oppleve verden på egen hånd.

Videre reiserute:
13.april: Surat Thani - Bangkok
sover på flyplassen
14.april: Bangkok - Ho Chi Minh
16-26.april: Nha Trang og Hoian (skredderlandsbyen). Tar tog til disse stedene.
26.april: Hoian - Hanoi
27.april: Hanoi - Bangkok, Bangkok - Hong Kong
6.mai: Hong Kong - ankomst Heathrow kl.12.05 - ankomst Stavanger kl.14.55!!! :)

En elefant kom marsjerende...

Igjen en stund siden sist vi blogget. Opplevelsene er mange, men vi er trøtte, så det blir et litt kort innlegg... Vi tar det punktvis:

- seks timer buss fra Siem Reap til Phnom Penh
- skitne gater, trange markeder, få turister, utendørs frisører, haugevis av tuk-tuker, fattigdom, tigging.
- allikevel en by vi trivdes i, som ga oss sterke og minnerike opplevelser
- ikke så mye som skjedde på kveldene, så de ble brukt til koselige filmkvelder i senga - lærte mye om Røde Khmer regimet på 70-tallet. Ca. 2millioner mennesker døde, dvs. 25% av Kambodsjas befolkning
- besøk i et av fengslene, S-21. Så cellene, bilder av de drepte og hvordan de ble torturert. Tilsammen var det bare sju stykker som overlevde fengselet. Besøkte også Killing Fields der fangene ble henrettet og lagt i massegraver
- Fikk besøke en av fengselsvaktene i S-21. Han ble tvunget til å arbeide for Khmer Rouge.

Etter "one night in Bangkok", sitter vi nå på et internat i Chiang Mai. Her har vi vært i snart en uke, og har det veldig greit! Spiser som regel middag i kantina, noe som sjelden koster mer enn 6kr. Har hatt mange forelesninger om buddhismen, har vært på nattmarked,vært på 3D kino og blitt spist på av fisker. Den ene kvelden reiste vi for å se en thai boksekamp. Gjett om vi fikk en stor overraskelse da vi kom fram! Den baren vi tilfeldigvis havnet ved var The Ladyboys Bar. Som navnet tilsier, her arbeidet transvesitter. Noen av dem var ganske flotte, noen andre var tydelig menn! De gikk i korte kjoler og høye hæler. De hadde langt fint hår, sminke og nydelige silikonpupper. Vi jentene ble rett og slett misunnelige på kroppene deres!! Jentene stjal showet, så vi er ikke helt sikre på hvordan kampene endte... Kvelden fikk en festlig, dog litt ubehagelig, avslutning: Vi skulle ta bilde med ladyboysene, og før vi visste ordet av det hadde Anita en mannesilikonpupp på skulderen. Anita fikk litt panikk, men ble "beroliget" av ladyboyen som la en hendene på henne og sa "It's OK."

Ellers har vi sett en del templer, noe vi begynner å bli litt leie av... Vi har også lært oss å meditere, og vi har snakket med munker. Han ene var tydelig begeistret for norske jenter, så han inviterte oss på et privat besøk i tempelet. Hvem takker vel nei til en munkedate?? Så vi tilbrakte kvelden i kveld sammen med en meget utradisjonell og liberal novisemunk, i over to timer. Vi har ikke ledd så mye på en kveld, på veldig veldig lenge! Det var tydelig at han var klar til å bli ferdig med munkelivet!

I går (lørdag) var vi på elefantfarm, en av de kjekkeste dagene på turen. Ved å betale 140kroner fikk vi oppleve følgende:
1.Elefantshow: Ca. 15elefanter marsjerte, spilte fotball, golf, basket og munnspill. De avsluttet med å male. En av dem malte en elefant, bedre enn vi kunne ha klart selv.
2.Ved å tipse elefantene, ja de tok imot pengene med snabelen, så fikk vi sitte på ryggen og på snabelen
3.Vi fikk se når elefantene badet og sprutet vann
4.Elefantridning en liten time langs elven. Vi ga han bananer og sukkerpinner, dette likte han tydeligvis veldig godt, bare se nærmere på bildet;)
5.Vi satt på med en oksekjerre ned til restauranten
6.Vi spiste på buffet
7.De delte ut kinahatter og vi seilte ned en elv på en bambusflåte!

I dag hadde vi egentlig fri, men vi to og Levi besøkte long necks. En stamme der kvinnene bærer mange gullringer rundt halsen slik at den blir lengre, lengre, lengre og lengre. Noen hadde også hull i ørene slik at de blir større, større, større og større. Det var veldig fascinerende. Men vi mener fortsatt at skjønnhet kommer innenfra. Tirsdag reiser vi til Bangkok, baby. Der håper vi på norsk mat på dansk hotell, shopping, tigertempel og ellers mye gøy.

Ps! Håper Synne (og resten av tanteongane) liker barnesangene våre. Vi må visst trene litt mer...

Du vet du har vært lenge hjemmefra når...

... du syns det er unaturlig å kjøre på høyre side av veien
... sminkepungen er umulig å finne, men egentlig bryr det deg lite
... du fryser inne, selv om air conditionet står på 26grader
... du ser på tv med kambodjansk tekst uten å reagere
... et hotellrom med fliser på soverommet, oransje vegger og to kvadratmeter bad får deg til å måpe, juble og smile fra øre til øre
... du ser en gekko på veggen og sier: "Den var søt!" og ikke bryr deg om at den plutselig IKKE er på veggen lenger
... du fantaserer om norsk mat
... du ikke er klar over at verken Farmen eller 71grader nord har begynt på tv igjen
... du frivillig velger å være innendørs, selv om sola skinner utenfor
... du går med det samme antrekket helt til det lukter
... du ikke gidder å tørke vekk svetten lenger, men bare lar det renne (og renne og renne)
... du synes det er luksus å få et nytt og rent håndkle hver dag
... du synes det er luksus å slippe og be om romvask; det skjer bare av seg selv!
... den sparte leverposteiboksen er a dream come through
... du setter deg på do og tisser bæsj uten å reagere
... det føles uvanlig å ikke smøre seg med solkrem en dag
... bussturer fungerer som sovemedisin
... flyplassen i Kuala Lumpur føles som hjemme
... du får vondt i hodet når du bare har drukket to liter vann
... du har gått med løst hår bare en gang i løpet av to måneder
... det føles naturlig å vise mer hud enn du viser klær

Snurr film igjen...

Snurr film

Gubben og gamla lå og drog, og ikkje fekk opp rota...

Dagen i dag begynte med et besøk i jungeltempelet i det store Angkor Wat anlegget som ligger her i Siem Reap. Her er det masse røtter som vokser i bygningen og da så vi vår mulighet til å fremme våre sangferdigheter!

Et nytt kapittel

Som Mathias så fint sier det: nå lukker vi et kapittel i vår reisebok og gjør oss klare til å åpne et nytt! Vi sitter nå på flyplassen i Kuala Lumpur (vårt andre hjem) og går inn i vår sjette time, og skal være her i ti timer til... Men tiden flyr! Som vanlig. Denne tiden bruker vi til å tenke tilbake på tre fantastiske uker i Paradis aka. Perhentian.

Etter en humpete båttur nådte vi drømmeøya. Eli og klassen bodde i sjarmerende hytter uten strøm om dagen og uten varmtvann, og med gebyr på håndkle og blodpris på dopapir. Men Eli likte seg godt hun:) Anita derimot svømte i luksus... Hun hadde nemlig air condition, strøm OG varmtvann, for å ikke glemme gratis dopapir. Etter to dager på øya fikk Anita besøk av Ole, så henne så vi lite til de to neste ukene (sviker)... Anita derimot synes det var godt å få litt fri fra en masete Eli.

Eli var tøff og tok dykkerlappen, om denne kommer til å bli brukt senere er heller usikkert... Dykking er skummelt, og for å ikke nevne DØDSFARLIG!! Bare spør Anita N.

Ellers gikk ukene med til soling, eksamenlesing og dagenes høydepunkt: mat. Vi anbefaler alle på det sterkeste å ta turen til Perhentian Island!!

Timene her på flyplassen er blitt brukt til å bestille billetter til ukene vi skal leke backpackere. Et stress, men godt når det er gjort. Vi skal være igjen noen dager i Thailand etter siste eksamen, for å så reise videre til Vietnam og Hong Kong. Vi kommer hjem den 7.MAI!! Husk det... Ellers så kommer vi til Bergen helga etter og forventer da at noen stiller med husly:)

Til info...

Mine kjaere har etterlyst bilder: saa her kommer det noen! Funker daarlig facebook paa min side av oya, saa da blir det her! Kommer nok til aa legge ut bilder naar vi sitter paa flyplassen paa fredag. Ble visst bare med to.. Har ikke taalmodighet til mer!





Eli

Hang loose, be free, come to Bali!

Et innlegg før vi forlater Bali og reiser til Perhentian – en øy med bare to datamaskiner. Vi kan derfor se for oss at det blir lite blogging de neste to-tre ukene.

Siste dag i Ubud bestod av shaking – ja dere hørte riktig; shaking. Diskotek tenker dere kanskje...milkshake...bootyshake.....Neida, vi snakker om Ratu Bagus' velkjente shaking i det nyreligiøse miljøet. Vi går opp noen trappetrinn og gjennom en dør. Synet som møter oss får noen av studentene til å snu for å skjule latteren. Andre blir stående å måpe. Etter å ha summet oss litt går vi sakte inn i rommet. På gulvet står menn og kvinner i alle slags farger og fasonger. De shaker. De shaker masse. Noen spenner alle muskler. Noen ler høyt. Veldig høyt. Noen stønner. De lar alt på kroppen riste. Noen blir fjerne i blikket. Noen fokuserer på bilder av Ratu Bagus. De svetter. Noen smiler. Noen er alvorlige. Noen får latterkrampe og legger seg på gulvet. Noen tar en pause i ristinga for å spytte i ei bøtte. Dette er shaking, og vi ble plutselig en del av dette fenomenet.

Vanskelig å forstå? Ja, det synes vi også, men vi kan prøve å forklare. Ratu Bagus er en mann her i Bali som har startet sin egen religion – innen hinduismen. Essensen i religionen er shaking/risting og det å slippe latteren løs. Vi skal være glade. Shakinga kan vi se på som en form for meditasjon. Ved å fokusere på bildet av Ratu Bagus, en hinduistisk gud eller et speil mens du rister blir du fylt av en energi. Til slutt er det ikke du selv som rister, men energien gjør det for deg. Merkelige greier, men veldig interessant å se hvordan folk kan leve seg inn i noe som for oss virker meget absurd. Vi fikk selv være med på shakinga. Selveste Ratu Bagus tok Anita på ryggen, og satset vel på å overføre noe energi til henne. Hun ristet for harde livet for å glede guruen, men inni seg brukte hun mer energi på å holde seg alvorlig og ikke begynne å le av hele greia. Dere trenger nok ikke bekymre dere for at verken Eli eller Anita blir igjen på Bali for å fortsette shakinga, men morsomt var det.

På tirsdag reiste vi med buss til Kuta. Noen av studentene måtte være igjen i Ubud pga veldig dårlige mager. Har vært mye legebesøk i det siste. Heldigvis har vi to sluppet nokså billig unna...foreløpig!

Her i Kuta er det veldig annerledes enn de andre plassene vi har vært på. En typisk turist- og surfeplass. Mye mas, men mye å oppleve. Har ikke hatt noen forelesninger denne uka, så vi har fått litt feriefølelse. Blir nok tungt å starte med forelesninger igjen på Perhentian. «Ferien» i Kuta startet med fengselsbesøk. Vi fikk snakke med fem gutter som hadde banket en politimann som hadde drept kameraten deres. Heftige greier! Fikk ellers se en kjent narkotikaliga som smugler narkotika fra Bali til Australia. Noen av dem har fått dødsstraffen. Det var veldig interessant å se og høre hvordan de innsatte hadde det. Veldig annerledes enn i Norge. Har også vært på skolebesøk der vi og fire andre hadde undervisning for 14 åringer. De fikk lære om forskjeller mellom Norge og Bali, vi hadde tegnekonkurranse, en-to-tre-rødt lys og snakket med dem sånn at de fikk øve på engelsken sin.

Høydepunktet i Kuta – det synes ihvertfall Anita (kan ikke spørre Eli for hun er oppslukt i en bok for øyeblikket) – var surfekurset vi var på. Fire av oss studenter, et kinesisk par, ei jente fra Australia og tre kjekke instruktører. Anita hadde et lite forsprang siden hun hadde prøvd surfing før, og hun fikk det enda bedre til denne gangen. Hun har veldig lyst å prøve å surfe senere også. Ble allikevel en del knall og fall på oss begge to, men ingenting å si på innsatsen.



På lørdag hadde vi en offisiell avskjed med kompendiumene som vi er ferdige med. Vi samlet oss på stranda og lagde bål av kompendiumene mens vi danset rundt. Kvelden endte opp på et stort diskotek der vi danset svetten av oss.



Til tross for veldig kjekke opplevelser her i Kuta er vi allikevel klar til å reise videre til litt roligere omgivelser. På Perhentian får også Anita besøk av Ole, og det er jo enda en grunn til å glede seg til å reise fra Kuta. Vi sliter litt med bagasjevekta på grunn av mye shopping i det siste, men satser på at de ikke er så strenge på flyplassen.

Da snakkes vi om tre uker folkens! Kommer forresten til å ha det samme telefonnummeret som vi hadde i Langkawi og Penang. Blir billigere å ringe nå, så dere heldige utvalgte hører nok snart fra oss på telefon.

Rafting

Vi kjenner presset!! Til å skrive altså... Bare en liten oppdatering fra sør-øst! Stemningen er fortsatt på topp, været er fortsatt varmt og regnfullt og formen er forholdvis bra! Denne søndagen har vi raftet! Eli for første gang, Anita for tredje gang. Selv om vi begge var litt skeptiske, gikk det over all forventning!! Det var assume!!! Superbåtteamet var Eli, Anita, Anita og Cecilie! Og for et lag: vinnerspirit til tusen deranne!!! Ingen ble skada (unntatt Eli som brakk en negl... haha...) og ingen datt ut av båten!

Skulle egentlig få inn et superduperkult bilde her!! Men. Nettet er supersuperduper seint... Så det må bli en annen gang...

I morgen skal vi besøke en nyreligiøs retning, i tillegg til å se det største tempelet her på øya. Flere av våre medstudenter ligger syke, noe som er litt skummelt, men det går nok fort over, får vi håpe!:)

Fra Thaipusam med kroker til eksamen i Paradis

Nå er det lenge siden vi har skrevet på bloggen vår; og vi beklager på det sterkeste!! Kritikken har strømmet inn fra alle kanter, noe som tyder på at våre skriverier er veldig populære:) Dette setter vi stor pris på. Og vi tar selvfølgelig selvkritikk, så vi skal bli flinkere til å oppdatere dere der hjemme.

Det dere har gått glipp av er ca to uker i Penang, Malaysia. Her bodde vi på et fint hotell med nitten etasjer, svømmebasseng og god frokost. Vi endte opp på et firemannsrom, noe som fungerte greit til tross for mindre badtid og privatliv. Dagene besto stort sett av forelesning, skive med nutella til lunsj, eksamenslesing på rommet eller ved bassenget og middag på kvelden. Temperaturen var ikke å klage på, eller...? Vi svettet og svettet, og måtte bade i bassenget hver gang navlen var fullt til randen av svette! Herlig...

Ellers var vi på mange utflukter til templer og en katolsk kirke. I to hinduistiske templer fikk vi delta i puja, som er en slags tilbedelse og ofring til gudene. Noe av det som er kjekt innen hinduisme er at hinduene er åpne for at også vi får delta i deres ritualer. Høydepunktene i Penang topper hverandre en etter en. Det begynte med en skikkelig togafest med beat for beat og god stemning, hvor forelesning dagen derpå ble holdt i bassenget. Videre var vi på Bollywood-kino der vi så en tamilsk film uten engelsk tekst, som varte i tre timer. Etter hver time var det en pause der filmrullen måtte skiftes, og den ene gangen kom den feil vei... jaja. Handlingen var lett og vi levde oss godt inn i filmen, sammen med resten av tamilene som satt i salen! I tillegg rikket vi godt når den indiske musikken og dansen satte i gang.



Det absolutte høydepunktet var den to lange hinduistiske Thaipusam feiringen. Denne festivalen er til ære for guden Murugan, og hinduer fra hele Asia kommer for å delta i feiringen. Hovedelementet første dagen var den store sølvvognen som ble dratt av to okser, fra byen til tempelet i Water Falls. Dette tok hele dagen. På vogna sto mange menn og tok imot alle slags ofringer til guden. Lukten av søppel, mat, svette og røkelse fylte gatene, og stemningen var til å ta og føle på. Etter ofringen ble kokosnøtter brent og knust i bakken så melkespruten sto. Det mest fascinerende var likevel alle folkene som var i gatene, de fleste flott pyntet i indiske klær. Det var også mange kinesere som tok bilder av festivalen, men de sto også på rekke og rad og tok bilder av oss nordmenn. Vi var visst et eksotisk element i en ellers mørkhudet forsamling.

Festivalens andre dag reiste vi til en stadion hvor mange var samlet for å gjøre seg klar til årets parade fra byen til Water Falls (ca.8km). Det første vi kjente var den intense lukten av røkelse, en lukt vi gikk og luktet på resten av dagen. Videre så vi en stor klynge med folk og hørte ropene: «Vel vel» om igjen og om igjen. Vi gikk bort og fikk se noen gutter som fikk stukket spyd fra det ene kinnet til det andre, som om det var den mest naturlige ting i verden. I øynene kunne vi se et hint av smerte, men resten av ansiktet var iskaldt. Vi gikk så videre og så på folk som fikk stukket spyd og kroker på seg; i rygg, mage, ansiktet og tungen (se bilder på facebook). Grunnen til at noen hinduer utsetter seg for dette er på grunn av løfter de gir til guden Murugan, i håp om at de i gjengjeld skal få et bedre liv. Når vi gikk rundt å så så mange ekstreme ting, ble vi til slutt så herdet at vi ikke la merke til at nabomannen sto med et spyd i kjeften... Vi fulgte særlig to kinesiske gutter som dro en vogn etter kroker i ryggen. I tillegg hadde de kroker på hele overkroppen og spyd i kinn og tunge. Det var som å gå med kong Harald i 17.mai toget, for det var nemlig ingen andre som overgikk disse to.

Etter noen timer med foreberedelse startet paraden. Vi slet med varmen, og kan bare forestille oss hvordan de barbeinte guttene med spyd og kroker hadde det. Underveis var det en del pauser rett foran ofringsplassene til gudene, hvor de spilte høy indisk musikk og ba oss jentene opp til (ganske frekk) dans. Rundt oss sto mange indere og smilte og tok bilder, igjen var vi kjendiser! Til slutt endte paraden opp på tempelet Water Falls, som ligger i fjellsiden. Her fikk vi se når spydene ble tatt ut, noe som i følge ansiktsuttrykkene var verre enn å få dem i. Vi fikk også se en av de få som hadde spikersko, det vil si at sko der du bokstavlig talt trår på spikrer for hvert steg du tar. Vi hørte bare skriking som kom nærmere og så et intens blikk av smerte, før Eli ropte ut: «Han har spikersko!». Han så faktisk helt psykotisk ut, eller i en slags trance. Vi håper for deres del at smerten var verdt det. I denne festivalen er det nemlig ikke smerten som er i fokus, men gleden.

Etter at vi hadde feiret Levi sine 52år, gikk turen videre til Bali, nærmere sagt Ubud. Reisen begynte veldig spennende allerede på flyplassen i Penang. Eli måtte som vanlig tisse og gikk på dametoalettet. Oppi et av doene var det noe som ikke hørte hjemme akkurat der... Eli, som den gode samaritan hun er, gikk bort til de AirAsia ansatte som satt ved gaten: «Excuse me, but there's a mouse in the toilet.» Ettersom de ikke var interessert i å hjelpe et lite, druknende vesen, måtte vi ta saken i egne hender. Da vi kom tilbake til doen, hadde noen i tillegg tisset på musa! Hva skulle vi gjøre??? Da kom det heldigvis en vaskedame som hadde en lang mopp til rådighet. Musa kom opp, og alle tre skrek i kor! Men fornøyd var vi... Og musa overlevde. Hurra!

Vi mellomlandet i Kuala Lumpur hvor vi satt i fem timer og leste til eksamen. Flyet til Bali tok ca. tre timer, hvor siste timen besto av rosa himmel, lyn og torden. Og ikke minst en hel del turbulens... Eli sov uvitende gjennom det meste, men våknet etterhvert, og så døden i hvitøyet. Kjekt å få vite at flyskrekken sitter så godt i når det er over ti flyvninger igjen...

Vel framme i regnfulle Ubud ble vi møtt med noen fantastiske bungalows i noe som må ligne på Edens hage. Også her er vi mange på rommet, nemlig fem, men det er fantastastisk, for det betyr at vi har fått den flotteste hytta. Nice! I tillegg får vi frokost på døra når vi selv ønsker det. Maten er super, byen er rett og slett vakker og folket er hyggelige. Nå er også første eksamen unnagjort. Den ble utført i Paradis med rennende bekker og sommerfugler som fløy forbi. Nå venter bare eksamensfest! Wooho... :)



ps! Det er dyrt å ringe fra Bali, så blir mest tekstmeldinger disse to ukene...

Bønder i storbyen

Situasjonen akkurat nå: Eli ligger i senga til høyre, Anita sitter i senga til venstre. Øynene er festet på en liten tv i hjørnet av rommet. Vi ser en amerikansk fjortiss-film med teksten på malay. Ute er det regnvær, mange matlukter og mye mas fra haugevis av kinesiske selgere. På hotellet vårt i hovedgata i China town, Kuala Lumpur, er det internettdekning og fredelige omgivelser. Vi har ikke engang vindu på rommet, så vi føler oss temmelig isolert - og akkurat nå liker vi det!

Hovedstaden ble inntatt på fredag, etter en times flytur fra Langkawi. Hotellet vårt ligger som sagt i China town, nærmest inni en av butikkene. Vi har opplevd mye på de få dagene vi har vært her.

Fredagskveld ble klassen fordelt på ulike husmøter som kinesere fra metodistkirken arrangerte. Eli, Vivi og jeg ble kjørt til et flott hus i utkanten av sentrum, og ble tatt godt imot av flere kvinner og to mannfolk. Vi startet kvelden med et skikkelig kinesisk måltid. De hadde til og med laget mat til oss som de vanligvis bare hadde på nyttår. Dessverre var det mange merkelige smaker, så både jeg og Eli hadde problemer med å få ned mye av maten. Til tross for dette var det en veldig koselig kveld, med utrolig festlige folk.

Lørdagen var en kjempedag for Anita, men en liten nedtur for godeste Eli. Hun fikk virkelig leve ut slagordet: "Må man så må man!". Da vi kom fram til et hindu-tempel i fjellet hørte hun naturen kalle. Hun løp til det offentlige toalett - som i dette tilfellet var et hull i gulvet med en dusj som eneste tørkepapir. Lårmusklene og sikteevnen ble dermed godt trent opp. Dessverre endte dagen med at hun måtte ta taxi tilbake til hotellet, mens vi andre var på grottevandring og på en fin tur i verdens eldste regnskog.

Om kvelden var Eli heldigvis i form igjen, så bøndene fra Hommersåk og Ålgård var dermed klar til å innta millionbyen. Vi tok t-banen til sentrum, taxi til KL-tårnet, nøt utsikten over hele byen, hadde atter en slange rundt halsen, Anita hadde en papegøye på hodet, gikk til the twin towers, beundret alle de store merkebutikkene der vi sikkert ikke hadde råd til en eneste vare, spiste på pizza hut og tok t-banen hjem igjen. Bylivet er lett!

Søndagen startet med en gudstjeneste før vi hadde resten av dagen fri. Da dro noen av oss til et stort kjøpesenter, men ble visst ikke så mye handel.

Dagen idag har bestått av forelesninger med gjesteforelesere. Ellers en rolig kveld før videre avreise til Penang imorgen. Må nok tenke på å starte eksamenslesinga på et litt høyere nivå da. Vanskelig å konsentrere seg om lesing med så mye som skjer.

Planen var å legge ut bilder på bloggen, men har visst litt problemer på nettet. Ligger allikevel mange bilder på facebook - ta en titt!

Litt lite kreativt innlegg dette her - men Anita har problemer med å konsentrere seg med fjernsynet på. Vi kommer sterkere tilbake!

Langkawi-oppholdet gaar mot slutten...

Kjekt aa se at folk kommenterer paa innleggene vaare:) Saa vet vi at det er noen som leser det vi skriver. Ja, Langkawi-oppholdet gaar altsaa mot slutten: siste dag i morgen... Tror egentlig det skal bli godt aa komme seg videre, Langkawi er flott, men det skjer ikke saa altfor mye her!

Siden sist har vi opplevd mye! Paa soendag var vi paa en utflukt. Dette var foerste dag uten undervisning og vi leide da biler (vi kjoerte ikke! Ro dere ned...) og kjoerte nordover paa feil side av veien. Foerst tok vi cable car opp et hoeyt fjell, der vi fikk nyte en vakker utsikt over Langkawi og litt av Thailand. Trygt nede igjen fikk de som turde holde en svaer slange! Anita som nummer to, Eli som nummer tre: toeffeste jentene paa oeya! Vi kjoerte saa videre til noen kulper oppi hoeyden. Det var ganske varmt aa gaa opp alle trappene ass! Pysete Eli fikk gangsperr... Men paa toppen var det herlig; en god og kald elv ventet oss, og vi sklei i naturlige vannsklier! Oppholdet ble avsluttet med en hel apeflokk som ville ha mat. Noen av oss var litt skeptiske... Men ikke toeffe Anita! Hun hadde kameraet klart godt plassert (bilder kommer senere!). Vi kjoerte saa videre i raanebil nummer en sammen med en halvgalen medstudent som sjaafoer! Vi overlevde turen og endte opp paa en nydelig strand. Tok en haug med bilder og reiste hjem igjen!

I gaar (tirsdag) etter forelesning var vi paa baattur. Redningsvesten var paa, selv om Anita egentlig ville sitte uten for aa bli brun. Safety first!! Det gikk fort, saa det var nok ikke en daarlig ide aa ha den paa for sei det sleeeg! Foerste stopp var en gaatur til et vulkankrater som naa var fylt av vann. Men her kunne vi ikke bade, sa Levi... For da ville vi faa vondt i magen! Det mest spennende paa denne turen var antallet aper paa veien. Kameraet ble igjen flittig brukt, men naa begynner det aa bli en vane aa moete paa disse skapningene... Vi ble ogsaa massert av masse fisk i innsjoen! Det var kult! Tilbake i baaten kjoerte vi til et omraade der oernene bor... De var fine. Etterpaa tok vi oss et velfortjent bad paa en flott oey! Her var det igjen noen aper... Og de var litt hissige, ihvertfall paa Aasne, Britt og Maria som rett og slett ble angrepet.

Paa kvelden tok vi oss en skikkelig strandfest med hele klassen! Det var skikkelig koseligt. Vi tok med oss drikke og stearinlys paa stranda, og ble bedre kjent. Levi og guttene danset en skikkelig mannfolksdans for oss jentene: laereren vaar er kul! Etterhvert gikk vi videre til Babylon som er vaar nye hengeplass. Her er det jamaica-folk og reggaemusikk, og ikke minst skikkelig god stemning. Det ble mye dansing og svetting.. De barskeste fortsatte festen paa diskoteket til klokka var 5, men ikke vi! Vi er serioese studenter...

I kveld har vi hatt et intervju, som er en del av en obligatorisk oppgave vi skal skrive her nede. Intervjuobjektet vaart var faktisk en homofil muslim som snakket om hvordan det er aa vaere homofil i et muslimsk land og hans syn paa livet etter doeden. Det var sterke tema, men han var veldig aapen og ga interessante svar. I morgen skal vi moete venninnen hans som er lesbisk. Det blir nok like interessant.

Naa har vi vaska skittentoeyet vaart; faar bare haape at de ikke har stjelt noen truser av oss... Saa da skal vi vaere klar til i morgen, for da skal vi nemlig besoeke en ungdomsskole her paa Langkawi. Vi studentene har ansvar for en engelsktime. Det skal bli spennende aa se hvordan skolesystemet fungerer her i forhold til hjemme. Det er jo saant vi laererstudenter interesserer oss for vet dere.

Paa fredag reiser vi videre til Kuala Lumpur, og satser paa aa faa lagt ut litt bilder der!
Paa gjensyn!

Terima Kasih!

Det var solnedgang, det var latter, det var sang...

Vi nyter fortsatt dagene her på Langkawi! Og vi er sikre på at tiden fram til vi skal reise herfra kommer til å fly avgårde! Det går veldig fort... En vanlig dag ser slik ut mandag til lørdag:

Kl. 09.00: Forelesning
Kl. 13.00: Lunsj på Red Tomato (drevet av en østerriks dame som serverer oss vestlig mat)
Kl. 14.30: Vi er godt smørt med solkrem og klar til stranda
Kl. 17.30: Tilbake til motellet for å dusje og gjøre seg klar til middag på restaurant
Som dere skjønner har vi altså skole seks dager i uka (ca 4 timer hver dag), men det kan være at dette forandrer seg når vi beveger oss videre. Hvem vet?

Temperatur
På stranda er det VARMT! Så sjøen blir brukt flittig... Tempen i sjøen ligger på omtrent 28 (tipper vi... Men nå er vi veldig dårlig på å estimere den slags...). På land er det nok, på en solrik dag, rundt 35. Men nå har vi faktisk hatt litt overskyet vær siden vi kom, noe som sikkert har vært en grei tilvenning. I dag derimot var det fantastisk vær! De fleste av oss klarte ikke mer enn 15min i sola om gangen. Solfaktor er henholdvis 30 på Eli og 20 på Anita. Allikevel har Eli klart å få noen fantastiske skiller på ryggen (en konsekvens av at matservering tar lang tid på Langkawi). Forresten!! Sjøen er full av små krabber og bitende smådyr... Litt usikker på hva de siste er for noe, men det svir ihvertfall når de biter.

Studentene
Vi er 25 studenter, seks gutter og resten jenter. Foreløpig virker dette som en veldig kjekk gjeng, som vi med tiden sikkert kommer til å bli veeeeldig godt kjent med! I går kjøpte vi inn stearinlys og drikke, som vi tok med oss på stranda på kvelden. Først var det bare oss jentene, men etterhvert kom også gutten tuslende, pluss en gjeng svensker. Folk som gikk forbi ble bergtatt av gjengen vår, og opptil flere tok bilder av oss. En koselig kveld!

Priser
Vi lever billig her i Langkawi. Prisoversikt:
11 netter på motell per pers: 467 rigid = 817 kr
En colaboks i butikken: 1,60 rigid = ca 3 kr
En vanlig asiatisk middag: ca 17 rigid = ca 30 kr
En øl på baren: 3 rigid = ca 5 kr (alkohol selges bare på utvalgte utesteder ettersom Malaysia er et muslimsk land)

Maten
Eli gledet seg til å prøve ut den asiatiske maten, og forhåpningene er oppfylt. Anita var mer skeptisk, men klarer seg overraskende bra. Vi kjøper alt fra standard retter som hamburger, til mer asiatisk mat som stekt ris, vårruller og nudler. Lunsj her i Malaysia tar alltid lang tid... Malayene har som oftest veldig god tid. Hver kveld har vi vært på fellesmiddager ute; det er akkurat som å være i Syden jo! Ingen reaksjoner på maten – utenom Eli som utrolig nok klarte bli dårlig av vanlig peanøttsmør.

SIM-kort
Vi har skaffet oss hver vårt SIM-kort. Det er veldig billig for oss å ringe til hustelefon, og nokså billig å skrive meldinger. Å ringe til mobiler er derimot litt dyrere, så det prøver vi å unngå om ikke savnet etter mobilfolk blir for stort. Vi har ikke mobilene på hele tiden, så det greieste er nok om vi kontakter dere. Vi blir allikevel ikke sinte om vi får en melding eller to.
Nå er det snart leggetid. Vi må være uthvilte til imorgen når vi skal på biltur, se slanger, elefanter, bade i kulper og diverse. Det blir kjekt å få se mer av øya.

Antall myggstikk til nå:
Anita: 0
Eli: 5 (og hun går på zyrtec... Skuffa!!)




Solbrent, jeg? Langt ifra.













Volleyball! Anita vise skillså!











Lese pensum er gøy...





Her tilbringer vi dagene...








MELON!

Langkawi beach:

Kan du skyda den hanen???

Sterke ord, men saann skjer naar nabohanen, i stemmeskifte, velger aa vekke oss klokka seks om morgenen for aa saa holde det gaaende i to timer! Dette var heller en vellykket avslutning paa en ellers saa vellykket natt der Eli saa for seg syndefloden kom mot doeren. Dette maatte hun selvfoelgelig sjekke ut gjennom vinduet. Hun tullet seg godt inn det felles lakenet foer hun sprang mot vinduet. Der laa Anita halvnaken igjen paa senga, forundret over det som foregikk! Plutselig ser Eli et lyn paa himmelen og tror hun blir beskutt. Dermed kaster hun seg dramatisk ned paa senga. Anita proever troeste henne med hennes floeyelsmyke stemme: "Slapp av, Eli, det e ikkje farligt..."

I Langkawi har vi altsaa begivenhetsfulle dager og netter! Etter denne natten ventet foerste skikkelige forelesning hvor vi laerte kristne og saann... Foreleseren i dette emnet er den amerikanske LeRon, saa undervisningen gaar derfor paa engelsk. Eli er kul og skriver ogsaa notatene paa engelsk. Vi begynner saavidt aa bli kjent med klassen og er overbevist om at dette blir tre kjekke maaneder!

Etter tre timer paa stranda som ligger rett med motellet Amzar, gikk hele klassen og spiste middag paa stranden, mens vi saa paa solnedgangen (misunnelig??). De som arbeidet her var veldig liberale muslimer, a.k.a dritas. Han ene overhoerte noen av jentenes baksnakking av ham: "Jeg tror han der er sky high..." Hvor han da ble ganske forbanna og utbroet med to fingre mot tinningen sin: "If this was Thailand they would shoot you!" Jaja... Sjarmerende kar. Men det skal sies at han ba unnskyldning i etterkant foer han etterhvert ble baaret bort fra stranda av sine kolleger...

Forresten saa ligger internettkafeen rett ved med motellet, derfor gir vi dere mange oppdateringer! You like???:)

Langkawi

Da var vi framme! Det ble en lang flytur nedover... 12 hele timer faktisk! Puh... Anita klarte seg etter forholdene veldig bra, mens Eli sleit til tusen de forste seks timene, men saa gjekk det seg til! Saa egentlig er vi enige om at det var en veldig vellykket reise: Alle flyene gikk som planlagt og bagasjen kom helt fram til endeflyplassen!:) Eneste nedturen til Eli var at sekken (som var helt ny!) allerede var odelagt:( Den skal klages paa naar vi kommer hjem!

Saann ellers er Langkawi et bra sted!! Tempen ligger paa omkring 30grader+! Luftfuktigheten er hoy, saa vi svetter godt allerede. Dagen i dag begynte med en tur paa stranden med solslikking og bading: Nice! Naa sitter vi paa en datakafe (tror ikke det er traadlost nett paa motellet). Har sjekket eksamensresultatet: begge fikk B paa emne 1: HURRA! Motellet er veldig okei; reint og fint, air condition og kjoleskap. Litt maur og mygg, men det maa vi jo regne med! Ingen stikk ennaa (*bank i bordet*). Byen virker som en typisk sydenby, en del turister og back packere, men stranda var paa ingen maate overfylt.

Naa skal vi snart finne noe aa spise, foer vi moeter resten av reisefolget for forste gang! Blir spennende! Klokka 18 skal vi ha ogsaa ha forste forelesning her nede som varer i to timer, foer vi stikker til en felles middag. Sim-kortene blir sikkert delt ut i kveld, kanskje vi tar noen telefoner hjem da!

Hvis dere ikke skjonte det: vi koser oss! Kos dere hjemme i kulden! Haaper vi faar lagt inn noen bilder snart...

Anita and Eli, sweating like pigs and liking it

London baby!!

Javel... Da gár vi snart inn i vár syvende time pá Heathrow! Og det er gang!!! Vár dag i korte trekk:
- tidlig morgen: vi sto opp ca. halv átte (Eli ihvertfall... Anita sto opp kl.6, bare for á ha god nok tid...)
- ble kjort til flyplassen
- grátende álgárd-mor + en grátende Anita
- litt ventetid, ogsá suste vi avgárde til LONDON baby (var faktisk framme 20min. foer tiden!! Lucky us...??)
- Vi tok en buss heeelt aleine fra terminal 3 til 4
- vi foelgte hele tiden de lilla skiltene: Flight Connection
- Lunsj pá Starbucks
- fant et stillerom og boennerom (vi plasserte oss i det stille rommet...)
- var her i 4-5 timer pá hver sin hvilestol
- sjekket om vi kunne sjekke inn; negative
- spiste middag: pizza og lasagne.
- sjekket om vi kunne sjekke inn; positive (etter litt om og men, men det gjorde ingenting for dama bak skranken var meeeget hyggelig og vi hadde god tid (meget god tid))
- satt oss foran dataskjermen...

Sá da sitter vi her da! Men vi har det ganske greit egentlig; tiden flyr i godt selskap!!! hoho... Flyet til Kuala Lumpur gár kl.22.00 lokal tid, dvs. om 4 timer. Men boardingen er heldigvis om bare 3 timer... Fra KL flyr vi videre til Langkawi kl.21.00 lokal tid, og vi háper at bagasjen gjor det samme!!

Reporting from London
Anita and Eli